Raymond Karlsen

Den engelske forfatteren og oppfinneren Sir Arthur C. Clarke, mest kjent for boka 2001: En romodyssé, fortalte i 1964 om hvordan han så for seg verden i fremtiden.

Og han treffer imponerende bra, for eksempel på måten han tror kommunikasjonsmuligheter vil forandre verden, eksemplifisert med at han ser for seg at man ikke trenger å reise for å jobbe med personer som befinner seg på andre siden av jorda.

Del 1:

Del 2:

(via The Technium)

Den franske fotballspilleren Steed Malbranque har vært en profil i Premier League i ti sesonger. I sommer flyttet han hjem til Frankrike.

Bare en måned inn i kontrakten med St. Etienne, kom sjokkbeskjeden: Malbranque la opp for å ta seg av sin kreftsyke sønn.

Norske medier slukte naturligvis dette ganske rått:

TV2

Nettavisen

NRK

Det er bare noen små faktafeil:

1. Steed Malbranque har ingen kreftsyk sønn
2. Han har faktisk ingen sønn i det hele tatt, derimot to friske døtre

Dette er naturligvis en grovest sak for franske aviser, der saken oppsto og blomstret. Men også norske medier bør vurdere om man skal gjengi alt man kommer over – ukritisk og uten å sjekke flere kilder.

I dag spiller Norge en viktig EM-kvalifiseringskamp mot Danmark, men den er det få som får se. Dine Penger-redaktør Tom Staavi har skrevet godt om hvor mye penger man faktisk må ut med for å se fotball i Norge.

Interessant lesning. Scenarioet er naturligvis litt overdrevet, men allikevel sier det mye om hvor dyrt det faktisk er at fotballrettigheter selges til så mange forskjellige aktører. I kampen om forbrukernes penger er det nok også til slutt norsk fotball som taper.

Selv betaler jeg cirka 5000 kroner i året for å ha tilgang til sport, deriblant Premier League-kanalene til TV2. Men da har jeg ikke tilgang til verken Champions League, spansk fotball eller en del norske landskamper.

I kveld streamer jeg Danmark-Norge for 159 kroner. Det er dyrt det.

Fin video fra markedsføringsbyrået Purplefeather. Valg av ord har stor betydning.

Skadeutsatte og klubbløse Owen Hargreaves er blitt et hett tema nå som overgangsvinduet er i ferd med å stenge.

Han ble signert av Manchester United i 2007 for rundt 200 millioner kroner. Til tross for en ganske lovende start, har oppholdet i United blitt et mareritt. Tallenes tale er klare:

• På fire sesonger har han spilt bare 39 kamper i alle turneringer
• 34 av disse kampene kom det første året
• Dermed har han bare spilt fem kamper de siste tre årene
• Totalt har han spilt 12% av kampene de siste fire årene

Sånt får man jo et visst omdømme av.

Treningvideoer for å imponere

I sommer gikk kontrakten med United ut, og Hargreaves har forsøkt å skaffe seg ny klubb – blant annet ved å legge ut noen herlige treningsvideoer på YouTube:

Det er nesten utrolig at en mann får seg til å legge ut en video av seg selv som spretter en ball, i jakten på en ny millionkontrakt. I thights.

Men det har tydeligvis lyktes.

Twitter-mobbing

Da ryktene om at en storklubb som Manchester City sto klare for å signere Hargreaves oppsto, manglet det ikke på mobbing på Twitter. Jeg lo godt av denne:

Kan lykkes?

Men fakta er at Owen Hargreaves leverte meget bra for Bayern Munchen i flere sesonger, blant annet med flere Bundesliga-titler og to Champions League-seire. Han var også blant Englands beste spillere i VM-sluttspillet i 2006.

En skadefri Hargreaves i toppform kan faktisk vise seg å være en av Manchester Citys mest lønnsomme investeringer. Men sannsynligheten for det er jo relativt lav.

I Storbritannia har myndighetene laget et nettsted for å organisere underskriftskampanjer. Kampanjer som mottar over 100 000 underskrifter må kommenteres av regjeringen. e-petitions gir britiske borgere en ny og potensielt sterk påvirkningskanal.

Ordningen har eksistert siden 2006 (avbrutt av ett år uten drift), men jeg har ikke vært klar over den tidligere. Den har imidlertid fått mye oppmerksomhet i Norge de siste ukene. For et par dager siden oppnådde nemlig initiativet Full disclosure of all government documents relating to 1989 Hillsborough disaster 100 000 underskrifter. En over 20 år lang kamp for å frigjøre dokumenter knyttet til Hillsborough-tragedien i 1989, har nå fått et nytt kapittel. De etterlatte etter at 96 personer døde på en fotballkamp i Sheffield, kan dermed være et skritt nærmere å få vite sannheten om myndighetenes arbeid i forbindelse med tragedien – og det man frykter er svært graverende forhold, deriblant bevisforspillelse og falske forklaringer fra polititjenestemenn.

Tragedien, som oppsto da det ble sluppet inn altfor mange folk på en tribunedel, førte til en offentlig gransking av sikkerheten i forbindelse med idrettsarrangementer. Den såkalte Taylor-rapporten danner nå grunnlag for det sikkerhetsarbeidet som gjøres både i Storbritannia og mange andre land, med blant annet bedre politikontroller, forbedret stadiondesign, forbudd mot ståtribuner og forbedrede sikkerhetsrutiner.

Folkekrav

Det er naturlig nok kun britiske statsborgere eller personer bosatt i Storbritannia som har mulighet til å stemme. Når 100 000 underskrifter er oppnådd, skal myndighetene kommentere saken – og saken kan tas opp til debatt i House of Commons (Underhuset). I denne saken er det åpenbart at det blir tilfelle.

Det tok 4-5 dager å samle 100 000 underskrifter. To dager senere har antallet fortsatt å stige og passert 130 000 underskrifter. Det gir et tydelig inntrykk av et massivt folkekrav, og er noe britiske myndigheter ikke kan overse.

Mange kjente personligheter har bidratt for at kampanjen skulle oppnå så mange stemmer på så kort tid. Bidrag har kommet fra bant annet flere høytstående politikere, en rekke Liverpool-profiler med manager Kenny Dalglish i spissen, og en drøss med fotballspillere fra ulike klubber. Flere supporterklubber har også sluttet seg til kampanjen og i flere byer har pubeiere plassert ut PC-er til sine gjester, slik at at flest mulig – uavhengig av by- eller klubbtilhørighet – skal delta. Blant de som har skapt mest omtale er nok urokråka Joey Barton. Den frittalende (og derfor delvis klubbløse) Newcastle-spilleren var svært aktiv i kampanjen og vil nok mottas med stående applaus neste gang han gjester Anfield.

Allerede dagen etter at 100 000-grensa vår nådd, la myndighetene ut følgende melding på e-petitions-sida:

Denne underskriftskampanjen har nådd 100,000 underskrifter, og regjeringen har meldt fra til House of Commons som vil finne et riktig tidspunkt for debatt når parlamentet møtes igjen i september. Underskriftskampanjen vil stå åpen, og folk kan fremdeles skrive under.

Samtidig vil vi gjerne oppdatere dere på regjeringens nåværende posisjon når det kommer til denne saken. Regjeringen har bekreftet sitt ønske om fullt innsyn om Hillsborough-tragedien i full offentlighet. Alle papirene har tidligere blitt delt med Hillsborough-panelet. Regjeringen ser gjerne at alle papirene, inkludert Cabinet-papirene, vil bli frigitt så snart panelet bestemmer det i samråd med familiene. Vi forventer dem å bli delt med de etterlatte først, og deretter til resten av offentligheten. (Oversatt av liverpool.no)

Ordningen er et løfte fra myndighetene om at folkekrav skal tas på alvor.

Enkelhet i praksis

e-petitions eksisterte i perioden 2006-2010, men ble nedlagt, før den gjennoppsto i ny drakt i august i år. Jeg kjenner ikke til bakgrunnen for at tjenesten ble nedlagt for et år siden, og heller ikke bakgrunnen for at den nå er tilbake. Uansett er den nye (og sannsynligvis forbedrede) tjenesten veldig interessant.

Jeg synes løsningen er svært vellykket. Årsaken til at nettstedet fungerer så godt, er fokuset de har valgt: Alt er enkelt. Det er enkelt å opprette en kampanje. Det er enkelt å finne kampanjer å støtte. Det er enkelt å gi sin støtte. Det er enkelt å oppfordre andre til å gi støtte. Det er enkelt å følge utviklingen i en sak.

Og når man skal forklare en enkel tjeneste, trenger man jo heller ikke mer enn ett bilde:

For øyeblikket er det over 5000 underskriftskampanjer på e-petitions. De færreste oppnår tilstrekkelig støtte til å få særlig oppmerksomhet (flere hundre kampanjer har kun 1 stemme), men de sakene som faktisk er viktigst, som skaper engasjement og betyr mye for mange – de har en svært god kanal for å legge press på myndighetene.

• Se hvilke saker som nå har flest stemmer
• Se hvilke saker som snart stenger for avstemning
• Se hvilke saker som inneholder ordene “death penalty” (Skremmende mange, og noen har også relativt stor støtte. Eksempelvis har Petition to retain the ban on Capital Punishment over 25 000 stemmer)
• Se saker fordelt på hvilket departement de er tildelt

Jeg liker tjenesten veldig godt, og synes Hillsborough-saken illustrerer godt hvordan dette gir folket en ny påvirkningskanal.

Noe for Norge, kanskje?

Magnum Pleasure Hunt er en utrolig stilig reklamekampanje fra isprodusenten Magnum kjører.

Se og ta del i kampanjen her: pleasurehunt.mymagnum.com

(via @kennethdreyer)

Den er fem år gammel, men jeg har først lest den nå – boka som forklarer hvorfor vi skal være forsiktige med å se markeder som løsningen på alt. En fullgod innføring i markedsfundamentalismen og dens åpenbare svakheter.

Markedets makt over sinnene vant Brageprisen i 2006. I forkant av tildelingen gjorde jeg et portrett av forfatteren Bent Sofus Tranøy, som da jobbet ved Universitetet i Oslo, for studentmagasinet Zoon Politikon. Før intervjuet med Tranøy hadde jeg kun rukket å raskt kikke over boken, og i ettertid har jeg hatt den på liste over bøker jeg skulle lese når jeg fikk tid. Nå har jeg lest den og det er jeg glad for.

For Markedets makt over sinnene forsøker å balansere holdningen i samfunnet om at markedstenkning er fasitten, at markeder alltid vil være å foretrekke.

Tranøy angriper på en uakademisk måte tankene om at privat sektor alltid er bedre og mer effektiv enn offentlig sektor, at alt av varer og tjenester bør omsettes i markeder, at markeder er en naturlig form for økonomisk samhandling, at markeder alltid er rettferdige (man får det man ber om) og at det i et marked er konsumenten som bestemmer.

Spesielt sistnevnte oppfatter jeg som bokens hovedmisjon – å forklare hvorfor vi som enkeltindivider ikke er i nærheten av å ha den friheten i et marked, som vi ofte loves. Det er en myte.

Holdningene til markedsfundamentalistene – som Tranøy kaller dem – demonteres og avskiltes. Ispedd mange personlige anekdoter som illustrerer poengene, er det en underholdende og opplysende bok. Kanskje spesielt for oss som har et litt for ureflektert forhold til markedstenkning – positive i utgangspunktet, men usikre på hvor grensen egentlig skal gå.